Min versjon av Solfesten, og ulykken! +++ bilder...

Vi  fikk raskt haik, og startet annmarsen i 10:00 tida. Annmarsen tok ca. 30 minutter, og vi startet raskt. De to første taulengdene tok vi i ett jafs. Jævlig fin klatring! Tredje taulengde var cruxet, ett to meters takoverheng som var rett over standplass. Martin "fria" det i første forsøk, mens jeg karret meg opp med flere heng.Vi tror at vi var de første som "fria" taket (si ifra hvis dette er feil). Neste standplass var minst 25 m^2 stor. Jeg sikret Martin opp den siste og fjerde taulengden. Da Martin var på toppen, sluttet jeg å sikre, og Martin dro som vanlig opp tauet.

Plutselig satt tauet fast i en gran, nærmere avgrunden. Jeg gikk for å løsne det, tauet løsnet og jeg snudde meg for å gå tilbake til det nedtrampede arealet hvor tauet forsvant oppover mot Martin. Men da jeg så hva som kom mot meg fylte øyne mine seg med frykt. Få hundredeler senere lå jeg i frtt fall med snø rundt meg på alle kanter. Jeg husker godt hvor rolig jeg var der jeg suste gjennom lufta, jeg tenkt på sentrale personer i mitt liv, og hva som var opp og ned. Det irriterte meg at jeg hadde mistet retningssanser. Men mer tid hadde jeg ikke til å tenke, for jeg traff veggen etter ett ca. 30 meter langt svev. Jeg fortsatte ferden 10 meter til, og var overrasket over at jeg fortsatt var tilstede i vår verden, vårt univers før jeg kjennte tauet rykke til, og jeg satt i selen!

Jeg skulle undersøke meg selv for skader da jeg fant den første. Høyre arm ville ikke høre på innstruksene fra hjernen. Jeg sjekket resten av kroppen før jeg fisket opp telefonen med venstre. Hvem skulle jeg ringe? Martin! Jeg fikk forklart situasjonen, og kikket ned på telefonen som jeg viste var det viktigste jeg hadde bortsett fra roen. Jeg tenkte: "Ikke mist telefonen, ikke mist den for faen!" Men sekunder senere så jeg den gli ut av hånda mi. "Faaaaaaaaaen!"- skrek jeg så høyt jeg kunne, for å slippe agresjon og frustrasjon ut av kroppen.

Først da så jeg hvor jeg var, jeg var fem meter under en liten hylle som vi tidligere hadde klatret forbi. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta stegjerna fatt og balansere meg opp til hylla, der satt jeg i 2 timer og blødde sammen med Martin. Vi fortalte hverandre vitser og gåter før Haukåssveen, som Martin hadde ringt, hentet oss ned. Ambulansepersonellet og politiet hadde elendige sko, og klarte såvidt å få seg selv ned. Nede i byen ventet ambulansen, og to timer senere ble opperasjonen gjennomført. Jeg har nå tre skruer gjennom skuldra, og ett pent brudd i almbuen som vistnok skal gro av seg selv. Smertestillende inntas jevnlig.

Det er fire uker til jeg kan starte å trene veldig lett igjen, å få tiden til å gå vill bli mitt livs vanskligste oppgave. Er gira som aldrig før, jeg kommer tilbake!!!

Fallet

Jeg økser meg opp til standplassen under taket

Rjukan

Standplass under taket

Martin før han frier taket

Martin på vei til slakere terreng

 

Hylla jeg datt fra, Rjukan by bak

 

Jomfrutur på IS!

Vi våknet og pakket sakene våre, for deretter å haike en halvtime opp til fossen- Rjukanfossen WI 4! Vi rappelerte ned og hoppet oss nedover i juvet. Men da vi skulle gå over isen ble det andre boller! Isen ga etter, og Martin sto pladask i vannet. Så vi måtte ta øksene fatt og "drytooltraversere" til innsteget. Det var dog ett hinder. Nemlig et lite hopp på en meter ned i fin snø! Men snøen var for fin, og Martin gikk igjen under, men denne gangen med snø helt opp til hodet!

Martin løp ledende opp den våte fossen med stor selvtillit. Man så at han var i sitt rette element. Jeg kom stormende etter, og kom over ett parti med millimetertykk is. Jeg svingte øksa perfekt og fikk et glimrende treff på sløret som dekket de enorme vannmassene under! Slaget sendte øksa med en splintrende lyd gjennom det tynne vinduet av is, og  sendte meg hodestups ned i fossens vrede. Vannmassene buldret rundt ørene mine der jeg lå halvveis inne i fossen. Jeg kavet meg ut og fortsatte opp til standplass der Martin sto urolig, og trippet fra tå til tå.

Den siste taulengden gikk fint og jeg hadde omsider gått min først isrute! Martin fikk en bamseklem, og jeg var kjempefornøyd. Vi løp så opp til veien igjen og haiket videre til Krokan. Martin ledet opp Jomfruen, og fikk dermed revansj fra det totalt mislykkede soloeringforsøket. Jeg topptauet etter, i god Klarström-stil. Det ble mørkt og vi dro hjem til hærberget der jeg sitter og skriver nå. Imorgen skal vi trolig få FA på Solfesten WI 5, deretter venter en 5 timers bus/ togtur, hjem...

THILO & MARTIN

Årets første tur på stein!

Turen gikk til Stange- Smiley. Det var vått, kaldt, mørkt og det snødde regn, menmen. Bra bilder ble det! Vi måka bort regnet på toppen av steinen, det vill si at det blir sendings første helg med +ºer... Også har jeg kjøpt fem kamkiler! Snart fire til... Hvis det er noen som vill selge sine Aliens, så si ifra!