Min versjon av Solfesten, og ulykken! +++ bilder...

Vi  fikk raskt haik, og startet annmarsen i 10:00 tida. Annmarsen tok ca. 30 minutter, og vi startet raskt. De to første taulengdene tok vi i ett jafs. Jævlig fin klatring! Tredje taulengde var cruxet, ett to meters takoverheng som var rett over standplass. Martin "fria" det i første forsøk, mens jeg karret meg opp med flere heng.Vi tror at vi var de første som "fria" taket (si ifra hvis dette er feil). Neste standplass var minst 25 m^2 stor. Jeg sikret Martin opp den siste og fjerde taulengden. Da Martin var på toppen, sluttet jeg å sikre, og Martin dro som vanlig opp tauet.

Plutselig satt tauet fast i en gran, nærmere avgrunden. Jeg gikk for å løsne det, tauet løsnet og jeg snudde meg for å gå tilbake til det nedtrampede arealet hvor tauet forsvant oppover mot Martin. Men da jeg så hva som kom mot meg fylte øyne mine seg med frykt. Få hundredeler senere lå jeg i frtt fall med snø rundt meg på alle kanter. Jeg husker godt hvor rolig jeg var der jeg suste gjennom lufta, jeg tenkt på sentrale personer i mitt liv, og hva som var opp og ned. Det irriterte meg at jeg hadde mistet retningssanser. Men mer tid hadde jeg ikke til å tenke, for jeg traff veggen etter ett ca. 30 meter langt svev. Jeg fortsatte ferden 10 meter til, og var overrasket over at jeg fortsatt var tilstede i vår verden, vårt univers før jeg kjennte tauet rykke til, og jeg satt i selen!

Jeg skulle undersøke meg selv for skader da jeg fant den første. Høyre arm ville ikke høre på innstruksene fra hjernen. Jeg sjekket resten av kroppen før jeg fisket opp telefonen med venstre. Hvem skulle jeg ringe? Martin! Jeg fikk forklart situasjonen, og kikket ned på telefonen som jeg viste var det viktigste jeg hadde bortsett fra roen. Jeg tenkte: "Ikke mist telefonen, ikke mist den for faen!" Men sekunder senere så jeg den gli ut av hånda mi. "Faaaaaaaaaen!"- skrek jeg så høyt jeg kunne, for å slippe agresjon og frustrasjon ut av kroppen.

Først da så jeg hvor jeg var, jeg var fem meter under en liten hylle som vi tidligere hadde klatret forbi. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta stegjerna fatt og balansere meg opp til hylla, der satt jeg i 2 timer og blødde sammen med Martin. Vi fortalte hverandre vitser og gåter før Haukåssveen, som Martin hadde ringt, hentet oss ned. Ambulansepersonellet og politiet hadde elendige sko, og klarte såvidt å få seg selv ned. Nede i byen ventet ambulansen, og to timer senere ble opperasjonen gjennomført. Jeg har nå tre skruer gjennom skuldra, og ett pent brudd i almbuen som vistnok skal gro av seg selv. Smertestillende inntas jevnlig.

Det er fire uker til jeg kan starte å trene veldig lett igjen, å få tiden til å gå vill bli mitt livs vanskligste oppgave. Er gira som aldrig før, jeg kommer tilbake!!!

Fallet

Jeg økser meg opp til standplassen under taket

Rjukan

Standplass under taket

Martin før han frier taket

Martin på vei til slakere terreng

 

Hylla jeg datt fra, Rjukan by bak